Tenk deg at du er i svømmehallen med barnet ditt. Dere har badet og kost dere i bassenget, og nå er det tid for å dusje og kle på seg igjen. Etterpå har du kanskje lovet at dere skal gå på kafe. Så, skjer det plutselig. En liten bagatell fører til et stort raserianfall hos barnet ditt.
Kanskje var det feil truse med i badebagen? Kanskje barnet ditt ikke vil tørke håret før dere går ut i kulda? Eller kanskje du rett og slett ikke forstår hvor raseriet kommer fra? Det som skjer er i alle fall at alle barnets vonde følelser kommer ut, i badegarderoben. Barnet ditt skriker høyt. Eller legger seg ned på gulvet og spreller. Kanskje hen forsøker å slå eller sparke deg? Du kjenner at du blir skikkelig lei deg. Hvorfor kommer alle disse vonde følelsene nå som dere hadde det så hyggelig? Det kjennes både feil, ugreit og urettferdig. Kanskje du også kjenner at du blir sint tilbake eller at barnet ditt er utakknemlig. Sånn går det da ikke an å oppføre seg?!
Vi som er foreldre får virkelig prøvd oss i slike situasjoner. Barnets følelser møter våre følelser, og fra tid til annen blir det en skikkelig kollisjon rett og slett. Noen ganger kjenner du ikke igjen hverken barnet ditt, eller deg selv. Kanskje strømmer det ord ut av munnen din som du angrer på etterpå? «Når du oppfører deg sånn avlyser vi hele kafebesøket!» eller «Det blir lenge til vi to skal gå i svømmehallen igjen!» Det som ofte skjer da er at barnet blir enda mer frustrert, og at reaksjonene eskalerer. En vond og vanskelig situasjon for dere begge.
Det er dessverre ikke noen fasitløsninger på slike situasjoner, men en ting som er sikkert er at ditt sinne ikke hjelper barnet ditt til å regulere ned egne følelser. Som voksen er det vår oppgave å forsøke å romme og akseptere barnets følelser. Du må vise barnet ditt at du tåler alle følelsene det har. Du trenger ikke å forstå alle følelsene, men du kan vise at du tåler dem. Det kan noen ganger hjelpe å forsøke å sette ord på det som skjer. «Oj, ble du så lei deg, eller kanskje du er sint?», «Vil du fortelle hva du føler?», «Hva var det som skjedde?» Det kan også godt hende at når det koker som verst i følelsene er ikke barnet ditt mottakelig for å samtale om det som skjer. Da er det bedre at du hjelper barnet ditt med å regulere følelsene sine ved at du er tilgjengelig, rolig og trygg.
Samtidig er det viktig at du setter grenser for deg selv, du skal for eksempel ikke tåle å bli slått eller sparket. Det er fint å sette ord på det også. «Jeg merker at du ble lei deg og sint nå, men jeg vil ikke at du slår meg». Det kan være godt å tilby barnet en klem eller trøst. «Vil du sitte på fanget? Vil du ha en klem? Vil du få litt trøst? Kanskje om en liten stund?» Straff er ikke en god metode i møte med følelser. Trakk du tilbake kafebesøket i sinne, og angrer på det, kan du fortelle barnet ditt om dette. «Jeg ble også lei meg (eller sint), derfor sa jeg noe jeg angrer på». Så kan du spørre om dere allikevel skal gå på kafe, og forsøke å fortsette å ha en fin dag sammen.
Om dere ikke har fått snakket om situasjonen kan det være fint å forsøke å ta det opp senere, når følelsene har roet seg. Husker du da du ble så sint i svømmehallen? Kan du klare å huske hva som skjedde? Kanskje du kan fortelle barnet ditt om en gang du ble skikkelig lei deg eller sint, for eksempel da du var barn. Eller kanskje dere kan lese en bok sammen som handler om noen som blir sinte? På denne måten viser du barnet ditt at alle mennesker har følelser, og dem kan vi snakke om. Vi kan be hverandre om unnskyldning, og vi kan kjenne oss igjen i hverandre. Det er med å skape en trygg relasjon mellom barnet ditt og deg, og du kan bygge et grunnlag som gjør at barnet ditt vil dele følelsene sine med deg og andre. Det vil være viktig både i barndommen, ungdomstiden og i det videre livet.
Lykke til!