– Et barn har hundre språk

I Espira Stjørdal skal barna få komme til orde – bokstavelig talt.

Trude var i militæret da hun måtte ta et valg: Skulle hun ta Krigsskolen eller førskolelærerutdanningen? Det ble det siste, og det er hun glad for.

– Jeg har hatt omtrent alle stillinger i en barnehage som tenkes kan. Men jeg har også jobbet som spesialpedagog i både barnehage og barneskole, og som klasseforstander. Så jeg har sett hvor viktig barnehagen er for at barna skal få mulighetene de fortjener.

For barn har et ubegrenset antall språk de kan uttrykke seg på. Men de trenger de voksnes hjelp til å finne sine stemmer.

En demokratisk barnehage

I 2009 ble hun barnehagestyrer i det som nå heter Espira Stjørdal, en barnehage som er inspirert av Reggio Emilia-pedagogikken. Veldig forenklet handler det om at:

• Barn konstruerer sin egen kunnskap i samhandling med andre barn, omgivelsene og kompetente, nysgjerrige voksne.
• Barn har alle muligheter for utvikling i seg, og mange måter å gjøre dette på, ulike språk.
• Pedagogens rolle er å legge til rette for mest mulig utvikling gjennom å la barnet utforske og tolke omgivelsene.

Espira Stjørdal er designet på barnas premisser. Små bord og stoler, små vannmugger, små grupper. Filosofien bak er at barna har rett til å påvirke sin egen hverdag. Stikkordene er demokrati, likeverd og medvirkning.

– Vi kan stille noen enkle spørsmål: Er det forskjell på vårt syn på mennesket, og vårt syn på barn? Er barn likeverdige medborgere i samfunnet? Hvordan snakker vi til barn?

Så organiserer de voksne gruppene for at barnas stemmer blir hørt, at de ser hverandre, blir inspirerte av hverandre, og bli viktige for hverandre.

– Hele poenget er at barna skal få medvirke. Men at barna har medvirkning betyr ikke at de skal få gjøre alt de vil. De har tanker og meninger om det som skjer rundt dem, og at de skal få uttrykke dem, utdyper Trude.

Blant stubber og limpistoler

Lekemiljøene i Espira Stjørdal skiller seg litt ut samenlignet med andre barnehager. I tillegg til dukker og biler, finner vi en overflod av stubber, skjell, bokser, kurver, limpistoler, store papirrør, fargestifter og kongler.

– Nye foreldre spør oss ofte om hvorfor vi har det slik. Og jeg skjønner dem jo, men vi satser på det vi kaller «åpne materialer». En kloss kan være en byggestein, et hus, en bil – motsetning til en ferdigdefinert leke, som en blå plastbil. Den kan bare være en blå plastbil. Ved å ha mye av disse åpne materialene, stimulerer vi barns fantasi og lar dem utvikle sin egen lek, forklarer Trude.

Materialene finnes i overflod, og de er stilt ut slik at de er synlige for barna.

– Så kan de bare gå og forsyne seg av det de vil bruke. Som et koldtbord for fantasien, sier Trude og humrer.

Men helt lekefritt er det slettes ikke.

– Dukkene og bilene blir, slår Trude fast med et stort smil.

– Det er som med tegning og maling. Noen ganger lager du de mest fantasifulle tegningene, andre ganger er det godt å bare fargelegge slik man vil inni en gitt figur. Da kan man heller være kreativ med ulike farger, blyanter eller pensler.

Dokoster er ikke nok

Trude forklarer at de ansattes rolle er å legge til rette for barnas utfoldelse gjennom å invitere dem inn i leken og aktivitetene, og å legge forholdene til rette for at barnet skal oppdage sine egne muligheter.

– Vi prøver å tenke litt utenfor boksen. Noen ganger lager vi stemningsfulle rom, kanskje med en spesiell lyssetting, lyden av et fossefall – og så tar vi frem tegnesaker eller andre materialer. Fokuset er ikke på hva ungene presterer, men at de blir interesserte og fristet til å prøve!

Så ler hun godt:

– Det handler om å finne den rette balansen. Jeg tror ikke det hadde vært noe stas om vi bare hadde satt frem en plastbalje med en dokost oppi, og sagt «værsågod, lek!» Det er lett å ta for gitt at barn er naturlig kreative. Det er jo ikke alltid slik, derfor jobber vi målrettet med hvordan vi legger til rette, hva vi ønsker å oppnå, og at det skjer med utgangspunkt i barnas egne interesser og ønsker.

I Espira Stjørdal er de ansatte opptatte av hvorfor de gjør som de gjør, og hva som kan bli både tilsiktede og utilsiktede konsekvenser. For det som skjer i barnehagen, påvirker barna.

– Jeg har selv jobbet i barnehager hvor barna på enkelte dager fikk ta med seg én ting hjemmefra, som de ville vise frem. Men da så vi at det også forsterke forskjeller mellom dem som har mye, og dem som har mindre. Og det kunne føre til at barnet som hadde med en veldig fin ting, havnet i fokus og kunne bestemme over de andre. Derfor er det viktig at barnehagen ikke kun har én dukke, eller én dukkevogn.

– Foreldre kan senke skuldrene

Når et barn skal starte i barnehagen, forsøker de å tilpasse så mye som mulig. Trude forteller at tilvenningen må skje på både barna og foreldrenes premisser, men at de forsøker å finne løsninger som er best for alle.

– Ungene trenger en viss tid, der foreldrene gradvis trekker seg ut av situasjonen. Men så skjer livet, ikke sant? En enslig tobarnsmor har kanskje ikke like mye kapasitet som et voksent par med ett barn. Det viktigste er at vi har dialog, og at vi får foreldrene til å senke skuldrene litt.

Og det trengs. Det har neppe vært så mange eksperter der ute som skal fortelle nye foreldre hvordan alt skal gjøres.

– En gang hadde vi en alenepappa som syntes det var utfordrende å levere jenten i barnehagen. Han var veldig bekymret for at kjolen ikke satt helt riktig på, og at håret hennes var litt rotete. Men vet du hva? Vi skjønner det. Sånt trenger man ikke å tenke på. Ingen skal føle at de settes i en vanskelig situasjon.

– Vi skal være en breddebarnehage

– Nye foreldre er veldig opptatte av at barna skal ha venner. Men vennskap i barnehagen fungerer på en litt annen måte enn for litt større barn; faktisk har det mer til felles med hvordan det er på videregående skole. Barnehagebarn knytter bånd over opplevelser og interesser, så da skal vi legge til rette for at de kan få disse opplevelsene, og dyrke det de er interesserte i sammen.

De siste årene har det kommet stadig flere spesialiserte barnehager, med en tydelig profil. Trude er opptatt av at deres barnehage skal favne bredt.

– Vi skal ha mangfold. Vi er ikke en gårdsbarnehage, men går gjerne en tur i stallen like ved. Vi er ikke en naturbarnehage, men vi er ofte i skogen og har en naturlig lekeplass hvor barna kan grave i jorden og kikke på insekter. Vi er ikke idrettsbarnehage, men vi har aktiviteter som yoga, og en akebakke mange misunner oss. Vi er ikke en musikkbarnehage, men vi synger og har teater. For ingen kan si hva et barn vil bli senere i livet, men vi kan vekke interesser og inspirere, avslutter hun.