Private barnehagers betydning for likestilling 

Av: Marit Lambrechts, Administrerende direktør i Espira Kunnskapsbarnehagen

I debatten knyttet til barnehager er det verdt å reflektere over hvilken betydning private barnehager har hatt for likestilling mellom kvinner og menn. 

Et likestilt yrkesliv har helt siden 70-tallet vært en av de viktigste faktorene for å oppnå reell likestilling. Og veien tilbake til yrkeslivet etter å ha født barn har vært en av utfordringene. Mange arbeidsgivere i både offentlig og privat sektor har, hvis en ser litt tilbake i tid, hatt en trist historie med å skyve kvinner ut av sine egne stillinger, hindre opprykk, være uaktuelle til lederjobber osv, etter at de har født barn. Tidligere mistet kvinner også flere års opptjening til pensjon og andre rettigheter i den tiden de var hjemme med barnet, noe som i stor grad gjorde de avhengig av sin mann, og at de igjen ble tapere ved eventuelle samlivsbrudd. 

Tilgang til barnehager og gode permisjonsordninger har vært sett på som selve nøkkelen til økt kvinnelig yrkesdeltakelse, og et mer likestilt arbeidsliv. Selve fødselspermisjonsordningen var i utvikling fra de første rettighetene kom på plass med 10 uker i 1956, til den første pappapermisjonsordningen kom i 1993, og er fortsatt i utvikling, og under debatt i våre dager. 

I 1970 gikk 2,8 prosent av alle barn i barnehagen. I dag går godt over 90 prosent prosent av barn mellom 1-5 og 97 prosent av barn mellom 3-5 år i barnehage. Da Barnehageloven kom i 1975, ble barnehager plassert på det politiske kartet. 

Behov for storstilt barnehageutbygging

Mangel på barnehageplasser var i flere tiår et av de største hindrene for at mange kvinner kunne komme så raskt tilbake som de ønsket etter barnefødsel. Dette var et av de viktigste politiske spørsmålene på 90 og 2000-tallet.  

Det var også klart at kommunene ikke kunne klare den enorme barnehageutbyggingen som måtte til for å sikre full barnehagedekning, og at man var helt avhengige av private krefter for å nå de politiske målene. 

I 2003 kom Barnehageforliket på plass, og det ble et reelt temposkifte i barnehageutbyggingen. 

Året 2003 inngikk alle partier på Stortinget (unntatt Kystpartiet), fra Fremskrittspartiet til SV, et forlik om barnehagepolitikken. Viktige elementer i barnehageforliket var innføringen av maksimalpris på foreldrebetaling (lik foreldrebetaling for private og kommunale barnehager)en plikt til økonomisk likeverdig behandling av private og offentlige barnehager i forbindelse med offentlige tilskudd og økt barnehageutbygging. Det tverrpolitiske barnehageforliket er en vesentlig årsak til den høye utbyggingstakten de siste årene.  

Dette var en invitasjon til private barnehageutbyggere om å ta del i den storstilte barnehageutbyggingen og samtidig løse en av de viktigste politiske utfordringene Norge sto overfor. I perioden fra 2003 og frem til våre dager har private barnehagedrivere vært selve motoren i arbeidet med å få full barnehagedekning. Samtidig har myndighetene sørget for rammevilkår som har gjort det mulig for private aktører å ta del i dette markedet, uten at det ble dyrere hverken for stat, kommuner eller foreldre. 

Parallelt med at myndighetene har fokusert på full barnehagedekning har det hele veien vært en politisk prosess knyttet til barnehagens kvalitet for barna og barnehagens plassering som en naturlig del av utdanningsløpet. Det har vært gledelig å se at mange private har satt seg i førersetet og stått for nytenkning og innovasjon på kvalitetsfeltet, noe som både har ført til en positiv konkurranse og et samarbeid mellom offentlige og private barnehageeiere. Et samarbeid som har drevet hele sektoren fremover, og som gjør at hele sektoren skårer best på kundeundersøkelser av alle aktører i utdanningskjeden. Vinnerne er selvsagt barna som hele tiden får et bedre og bedre barnehagetilbud.  

I dag tar nybakte foreldre det for gitt at man får barnehageplass når permisjonstiden er over. Man tar det for gitt at barnehagen jobber målrettet med innhold og kvalitet, at de er godt bemannet med kvalifiserte ansatte, og at de er gode på kommunikasjon mellom hjem og barnehage.  

Norsk barnehagepolitikk er en så vellykket ordning at mange land i Europa, som ligget langt bak Norge når dette gjelder barnehagedekning, nå ser til Norge og Norden for hvordan de skal utmeisle sin egen barnehagepolitikk. Vi som driver private barnehager skal være fornøyd med at vi har vært en sentral del av løsningen på en komplisert politisk utfordring for landet vårt. Verden ser til Norge og Norden både når det gjelder den samfunnsøkonomiske modellen, pedagogisk innhold og utvikling av kvalitet i våre barnehager. Det er en sektor som vi alle kan være veldig stolte over. 

Og ikke minst – har tilgangen til tilstrekkelig antall og gode barnehager hatt enorm betydning for økt kvinnelig sysselsetting og dermed økt likestilling. 

 

 

Tags:

kvinnedagenprivate barnehager